| |
Når den teknologiske utviklingen i informasjonsalderen og veksten i den nye økonomien skal forklares blir Moores lov ofte nevnt. Noen mener den blir sitert til det kjedsommelige, jeg synes det er mer kjedelig at loven og historien bak den aldri helt riktig framstilt. Selv ikke loven blir referert riktig, i den grad det finnes noe som heter Moore lov.
Det som kalles Moores lov blir gjerne gjengitt med utsagn som det følgende:
Produsentene av elektronikk lager integrerte kretser med dobbelt så stor kompleksitet hver 18. måned.
Hva som dobles varierer fra gang til gang det blir henvist til loven: Transistorer, kapasitet, kompleksitet, regnekraft, og hastighet. Nå og da er det prisen som halveres, men vanligvis er det noe som dobler seg — som regel hver 18. måned.
I følge Intel sier Moores lov at integrerte kretser som produseres i 2010 kan ha en milliard transistorer.
Gordon E. Moore ble ansatt i Shockley Semiconductor i 1956, men sluttet året etter for å være med og starte Fairchild Semiconductor som utviklet de første integrerte kretsene. Sammen med Robert Noyce sluttet han i Fairchild i 1968 for å starte opp bedriften Intel som i 1971 introduserte det som antagelig kan kalles den første mikroprosessoren.
Moores lov ble til da han i 1965 ble spurt om å skrive en artikkel som så 10 år fram for halvlederindustrien. Moore tok for seg integrerte kretser, og han spådde at antall komponenter i de kretsene som vatr billige i produksjon ville doble seg hvert år i minst 10 år framover. En komponent er i denne sammenheng elektronikkens enklere byggeklosser som transistorer, dioder, kondensateror og lignende.
Ettersom den første integrerte kretsen ble produsert i 1961 hadde ikke More så mange observasjoner å basere denne spådommen på, han brukte tre observasjoner og ekstrapolerte. Artikkelen sto på trykk i Electronics Magazine 19. mai 1965, i utgaven som feiret at tidsskriftet var 35 år. Når påstanden fikk navnet Moores lov er ikke kjent, men det var lenge etter den første artikkelen.
Ti år etter, i 1975, holdt Moore et foredrag på IEEE International Electron Devices Meeting. Spådommen fra 1965 hadde vært nogenlunde riktig og Moore forsøkte å forklare hvorfor. Han forklarte utviklingen med tre teknologiske faktorer. Han var skeptisk til at tempoet i utviklingen for en av disse ville vedvare. Moores konklusjon var at hastigheten i utviklingen ville reduseres og gå fra en årlig dobling mot en dobling hvert annet år. I følge et intervju med Moore i Scientific American høsten 1997 sa han ingenting om 18 måneder.
Tallet 18 måneder blir stadig brukt, men studerer man de historiske data ser man at utviklingen har gått litt i rykk og napp og i gjennomsnitt har perioden for dobling vært lengre enn 18 måneder.
En annen detalj som ikke er uvensentlig er at Moore i den reviderte utgaven av spådommen sin ikke lenger snakker om de brikkene som er billigst i produksjon. Han snakker i stedet om de mest komplekse brikkene som vil bli laget.
En annen ting som også skjer omtrent på midten av 70-tallet er at man går fra å telle antall komponenter til å telle antall transistorer når man snakker om kompleksiteten til integrerte kretser.
Moores forklaring er at 3 faktorer påvirker utviklingen. Den ene er at silisium-arealet kretsene består av blir fysisk større. Det blir med andre ord plass til flere komponenter. Den andre faktoren er at komponentene blir mindre. Det blir med andre ord plass til flere komponenter per kvadratmillimeter silisium.
Den siste faktoren er antagelig den som er vanskeligst å si noe om. Det er en utvikling som følger at komponentene blir satt sammen på en smarte måte. En del av arealet på en integrert krets brukes til forbindelser mellom komponentene og noe er rett og slett ubrukt. Smartere og mer effektive måter å plassere komponentene i forhold til hverandre gir mindre bortkastet areal.
Moores lov har blitt feilsitert og –tolket på mange måter gjennom årene, ikke minst til å si noe om utviklingen av mikroprosessorers ytelse. Mikroprosessorers ytelse måles gjerne i hvor mange instruksjoner som utføres per sekund. Dette er et tall som har økt raskere enn antall transistorer de siste årene. Mikroprosessorers ytelse avhenger ikke bare av antall transistorer som er brukt til å konstruere den, men også av hvilken hastighet transistorene arbeider med – noe som gjerne kalles klokkefrekvensen. Ytelsen avhenger også av hvordan komponentene er satt sammen, systemets arkitektur.
Moores lov sier heller ikke noe om etterspørsel. Hverken i 1965 eller 1975 diskuterte Moore hvordan teknologien ville utvikle seg dersom det ikke hadde vært tilstrekkelig etterspørsel etter elektronikk. Nå har det vært perioder med lav etterspørsel i årenes løp, men det kan vanskelig kalles noe langvarig globalt krakk.
Det er sagt og skrevet mye om mulige begrensninger for Moores lov. Et inmteressant spørsmål er om vi klarer å utnytte brikker med veldig stor kompleksitet på en effektiv måte. For å sette det på spissen, klarer vi å bruke all regnekraften og funksjonaliteten til noe fornuftig eller nyttig?
Til nå har mikroprosessoren medført at svaret har vært ja. Problemet har med andre ord blitt skjøvet over til programmererne.
Microsofts Nathan Myhrvold skal ha uttalt at utviklingen av programvare går raskere enn Moores lov. Jeg vet ikke på hvilken måte dette utsagnet skal tolkes, men det kan reises berettiget tvil om at økningen av antall instruksjoner i ny programvare gir en tilsvarende økning i effektivitet. En spissformulering er at Inte gir, og Microsoft tar.
Martin Reiser formulerte det enkelt på den måten at datamaskinprogrammer blir langsommere i større tempo enn maskinvare blir raskere. (Dette kalles nå og da Wirths lov etter den mer kjente Nicolaus Wirth, men det skal ha vært Reiser som formulerte utsagnet på et tidspunkt de arbeidet sammen.)
Med hensyn til bruk en annen viktig ressurs, minne, så finnes det en annen lov innen databransjen: Parkinsons lov. Den sier, om enn noe spøkefullt, at datamengden alltid vil vokse til å fylle den tilgjengelige lagringskapasitet.
Oppdatert 2003-05-11, © Digme
Meld gjerne fra om feil eller mangler.