| |
We also have means to convey sounds
in trunks and pipes,
in strange lines and distance.
Francis Bacon
New Atlantis, 1627
Innledningen til disse sidene finnes på en egen side. Det som følger på denne siden er hovedteksten i framstillingen.
I 1876 søkte Bell om patent på telefonen sin, bare noen timer før Elisha Gray kom med en tilsvarende oppfinnelse.
Jeg får nå og da spørsmål om hva som ville skjedd dersom søknaden til Elisha Gray hadde kommet før søknaden til Alexander Graham Bell. Det er et spørsmål det er vanskelig å svare på. Dette er et forsøk på å kaste litt lys over telefonens tidligste historie.
Utsagnet om Bell og Gray som er sitert over er en av mange beskrivelser du kan finne i historiebøker og oppslagsverk som forteller om hvordan telefonen ble oppfunnet. Problemet er at utsagnet er unøyaktig og feil, det bidrar kun til å opprettholde en myte.
Etter hvert som det ble klart at telefonen var en viktig oppfinnelse var det mange som ønsket en del av æren og rettighetene. Totalt var det rundt 600 rettssaker angående rettighetene til de tidlige patentene på telefonen og mikrofoner. Det pragmatiske svaret på spørsmålet om hva som hadde skjedd dersom Gray hadde kommet før Bell er at det sannsynligvis hadde vært et stort antall tvister da også.
Nå er det, som ved mange oppfinnelser, mange som har kommet med viktige vitenskapelige og teknologiske bidrag på veien fram til selve oppfinnelsen. Likevel, historien om telefonen kommer nok i en særklasse. Det var en oppfinnelse som endret samfunnet, og patentet er det mest verdifulle som noensinne er gitt. Selskapet som kontrollerte Bells telefon-patenter gikk meget langt for å forsvare telefon-patentene, og for å gi dem en så vid tolkning som mulig. Ved å sikre seg rettighetene til viktige avledete patenter fikk de monopol på telefontjenester ut over levetiden til det første patentet.
Episoden med Bell og Gray og innleveringen av søknaden på det første telefonpatentet er en av de mest omtalte i historien om telefonen. Vi vet faktisk ikke om Grays søknad kom til patentkontoret noen timer etter Bells den 14. februar 1876. Det er også feil at Gray søkte om et patent. Han søkte om en caveat. Dette var en formell melding om han aktet å levere inn en patentsøknad på et senere tidspunkt og hadde til formål å etablere prioritet. Likevel, søknaden til Gray inneholdt en illustrert beskrivelse av oppfinnelsen.
Det ikke alle historiske framstillinger belyser like godt er at historien om Bell og Gray slett ikke starter her.
Bell og Gray kjente til hverandre fra før. Ett år tidligere hadde Gray levert inn en patentsøknad to dager før Bell. Begge oppfinnelsene skulle løse samme problem, hvordan man kunne sende flere meldinger samtidig over én telegraflinje. Dette var en oppfinnelse som var verd så mye for telegrafselskapene at det var lovet en meget høy pris til den som løste problemet: Western Union hadde annonsert at de ville betale inntil 1 million dollar for slike oppfinnelser.
En av grunnene til at Western Union var villig til å betale såpass mye var at en av konkurrentene deres hadde sikret seg patentrettighetene til en oppfinnelse som gjorde det mulig å på samme tid sende to telegrammer i hver retning over en enkelt telegraflinje, en kvadrupleks telegraf (quadruplex telegraph). Dette var teknologi som ga meget store reduksjoner i kostnaden med å bygge ut telegrafnettet.
Flere oppfinnere arbeidet med idéen om å bruke tonesignaler, hvor hver samtidig melding sendes med sin egen tone. På denne måten er det mulig å sende flere meldinger samtidig. Jeg har kalt denne typen telegrafisystem for flertonetelegraf, andre har brukt betegnelsen harmonisk telegraf (harmonic telegraph).
Investorene som finansierte Bells arbeid ønsket at han skulle arbeide ene og alene med dette problemet, og Bells patentsøknad 14. februar 1876 hadde en tittel som varslet at det var en forbedring av oppfinnelsen fra året før. Beskrivelsen i søknaden dreide seg stort sett om en multiple telegraph. Muligheten til å overføre tale kom mer eller mindre som et tillegg. Etter sigende godkjente patentkontoret søknaden på Bells fødselsdag, 3. mars, men patentkontorets praksis var å publisere patenter hver tirsdag og den offisielle datoen er derfor 7. mars, 1876.
Poenget som gjerne understrekes når historien om Bell og Gray blir fortalt er at Bell kom en time eller to før Gray. I noen versjoner er tidsrommet noe lenger. Problemet er det kan reises stor tvil om det i det hele tatt var mulig å fastslå hvilken søknad som kom først.
Praksis på det amerikanske patentkontoret var at søknadene ble samlet opp i løpet av dagen. Klokkeslettet for innlevering ble ikke registrert, kun dato. Ettersom noen av søknadene kom per post var det ikke hensiktsmessig å basere seg på klokkeslett.
Selv om det var sjelden at en patentsøknad og en caveat som kom i konflikt ankom patentkontoret samme dag så var det i begynnelsen av februar 1876 tatt en avgjørelse i en tilsvarende sak. Her ble det bestemt at en søknad om patent og en søknad om caveat som ble levert inn samme dag skulle betraktes som innlevert samtidig.
Visstnok er denne praksisen fulgt siden. Det er dermed en myte at den første av flere søknader levert samme dag ville få prioritet, og det er en gåte hvorfor patentkontoret skiftet mening i tilfellet med telefonpatentet.
Det som burde ha større betydning er at oppfinnelsen til Bell ikke virket, verken på det tidspunkt han leverte inn patentsøknad eller på det tidspunktet patentet ble gitt. Gray uttalte i ettertid at Bell hadde fått patent på en idé, ikke på en oppfinnelse. Først 10. mars 1876 gjennomførte Bell et vellykket eksperiment. Dette var dagen Bells telefon formidlet ordene Watson, come here. I want you.
Nest etter at eksperimentet var vellykket er antagelig det mest oppsiktvekkende med dette eksperimentet at det ble gjort med utstyr som lignet mer på oppfinnelsen til Gray enn den oppfinnelsen Bell fikk patent på. Dette forholdet blir ikke mindre oppsiktsvekkende når notatene til Bell viser at han startet å eksperimentere med denne typen utstyr 7. eller 8. mars, 1876, dagene etter at patentet ble gitt.
Etter gjeldende regler skulle innholdet i Grays søknad holdes hemmelig. Hadde Bell likevel fått informasjon om innholdet? Til Bells forsvar er det argumentert at løsningen han startet å eksperimentere med etter at han fikk patentet 7. mars ikke var helt lik Grays oppfinnelse, men det utelukker ikke en påstand om at han hadde fått kjennskap til deler av Grays beskrivelse.
I historiens klare lys kan man påpeke at det var Grays oppfinnelse som virket og ikke Bells. På den annen side hadde heller ikke Gray fått sin oppfinnelse til å virke tilfredsstillende 14. februar, 1876. Det var derfor han søkte om en caveat og ikke leverte en patentsøknad.
I tiden etter fra Gray leverte inn sin søknad til Bell fikk patentet eksperimenterte visstnok ikke Gray med å få telefonen til å virke, uten at det nødvendigvis har noen betydning. Han hadde levert sin søknad og fokuserte på flertonetelegrafen. Han fikk først beskjed fra patentkontoret om at det var konflikt mellom hans caveat og en patentsøknad, noe som krevde at han søkte om patent innen 3 måneder. Kort tid etter fikk han kontrabeskjed. Gray fornyet sin caveat 14. februar 1877 og leverte en patentsøknad mot slutten av dette året.
Et annet spørsmål er i hvor stor grad Bell var herre over når og hvordan patentsøknadene ble levert. I denne saken hadde hans investorer stor innflytelse. På det tidspunkt patentsøknaden ble levert forsøkte Bell å få også et britisk patent på sine oppfinnelser, men dette var en avtale investorene Hubbard og Sanders ikke hadde noen del i. Deres mål var å sikre et amerikansk patent på flertonetelegrafen.
Bell gikk etter hvert tilbake til en løsning som var mer i tråd med beskrivelsen i sin egen patentsøknad og fikk etter hvert denne til å virke godt nok til at den kunne demonstreres. Det var denne utgaven som ble brukt til offentlige demonstrasjoner av oppfinnelsen, selv om Bells notater forteller at den løsningen som ligner forbløffende på Grays oppfinnelse ga en bedre stemmegjengivelse. Bells apparat hadde problemer med konsonantene.
Ett av de forhold som hjalp Bell under demonstrasjonene var nok at han var talepedagog og snakket med en usedvanlig tydelig uttale. Hans erfaring fra å arbeide med hørselshemmede mennesker var antagelig til hjelp når han skulle demonstrere en noe tunghørt telefon.
Historien om telefonen slutter derfor ikke med Bell og Gray, den ble umiddelbart fulgt av et kappløp om å lage bedre mikrofoner.
En annen interessant side av denne historien er forskjellen mellom personene Bell og Gray. Bell hadde en vitenskapelig dannelse, og brukte en systematisk arbeidsmetode hvor han gjerne laget teorier for deretter å prøve dem ut. Gray var en meget dyktig konstruktør og bygget gjerne modeller på et tidligere tidspunkt for å skaffe seg større forståelse ut fra eksperimenter med disse.
Gray var en erfaren oppfinner. Han fikk sitt første patent 1867, og i 1875 solgte han sin andel av Western Electric Manufacturing Company som han hadde bygget opp siden starten i 1869.
Bell var derimot uerfaren med å få bygget modeller og å søke om patenter. Han måtte ha hjelp av andre til å bygge det meste av sitt laboratorieutstyr og modeller. Det har blitt påstått at han var lite fingernem. Dette rimer ikke helt med at Bell var en dyktig pianist, men det er nok helt riktig at han ikke var i stand til å konstruere elektriske apparater.
I 1876 var Bell fremdeles britisk statsborger, med de ulemper dette hadde i USA. PÅ 1800-tallet var det ikke lett å immigrere til USA og på enkelte områder forekom det lover som, f.eks. i patentloven av 1870 som er nevnt over, til en viss grad diskriminerte utenlandske statsborgere.
Bell og Gray hadde dermed forskjellig utgangspunkt i sitt arbeid med telefon-oppfinnelsen. At de samtidig kom fram til løsninger på det samme problemet gjør at de har vært gjenstand for omfattende analyser av hvordan oppfinnere arbeider. Et eksempel finnes i kapittel 3 av Michael E. Gormans bok Transforming Nature (Kluwer, 1998).
En annen viktig faktor for å forstå arbeidet til Bell og Gray er å forstå den tiden de levde i. Hvilke impulser og idéer hørte til samtiden, og hvor stor kjennskap hadde de til andres arbeid og tidligere oppfinnelser. Enkelte ganger er det svært vanskelig å bedømme i hvor stor grad en oppfinner faktisk har forstått det teoretiske grunnlaget for at oppfinnelsen virker.
Gray og Bell var på langt nær de første som forsøkte å finne opp apparater til elektrisk lydoverføring. Den første var antagelig franskmannen Charles Bourseul som i 1854 publiserte sin idé i L'Illustration de Paris, og denne ble gjengitt av tidsskrifter i flere land. Bourseuls idé var å bruke en mikrofon hvor talelyd fikk en membran til å vibrere, som igjen førte til at en elektrisk krets ble åpnet og lukket i takt med vibrasjonene. Det er mulig å beskrive dette som en veldig primitiv digital mikrofon, men det er uansett en løsning som ikke virker.
Analoge telefoner var velkjente. I tillegg til systemer hvor man snakket gjennom rør og slanger var telefonen hvor to bokser eller tilsvarende var bundet sammen med en uelastisk tråd velkjent. I samtiden til Bell og Gray ble den gjerne omtalt som lover's telephone (eller feilaktig som lover's telegraph). Dette var en telefon som ble oppfunnet av Robert Hooke i 1667.
Etter Bourseul fulgte tyskeren Johann Philipp Reis som begynte å arbeide med et «kunstig øre» allerede i 1852. Han plukket opp Bourseuls idéer, men selv om han beskrev virkemåten med ord som tilsvarte Bourseuls var hans konstruksjon såpass avvikende at enkelte eksemplarer av hans apparat virket bedre.
Reis laget en mikrofon og en høytaler som kunne overføre toner og vokallyder elektrisk. Konsonanter var i utgangspunktet ikke apparatet egnet til å gjengi, men det er mulig at enkelte eksemplarer av apparatet virket bedre. Dermed er det også mulig at enkelte demonstrasjoner av apparatet til Reis var ganske vellykket, mens mange andre var mislykket.
Reis besøkte bl.a. Skottland for å demonstrere sin oppfinnelse og var der på samme tid som Bell, uten at det er kjent om Bell var til stede på noen av demonstrasjonene. Det er likevel rimelig å tro at Bell kjente til Reis' oppfinnelse. Telefonen til Reis var også kjent i USA. Dr. Van der Weyde hadde den med til New York i 1868, og apparatet vakte såpass oppsikt at professor Joseph Henry kjøpte inn ett til Smithsonian Institution. Bell besøkte Henry i begynnelsen av mars 1875.
På samme tid som apparatet til Reis var en blindvei fordi Reis ikke fant fram til prinsippene for en mikrofon som virket før han døde så kan apparatet ha gitt idéer og inspirasjon til de som forsøkte å finne opp telefonen.
Den mest fargerike og interessante personen i Bell og Grays samtid var Antonio Meucci, en italiener som flyttet til Cuba i 1835 og videre til USA i 1850. Mye tyder på at Meucci oppfant en telefon som virket før både Gray og Bell. Han forsøkte å få den patentert, men klarte ikke å skaffe nok penger til å betale avgiften til patentkontoret. I stedet søkte han om en caveat og klarte å betale avgiften i flere år. I 1874 klarte han ikke å betale $10 for et nytt år, og den løp derfor ut litt over ett år før Gray og Bell leverte sine søknader.
Telefonen Bell utviklet var langt fra å være et apparat som kunne brukes, og det gjensto viktige gjennombrudd for å få tilfredsstillende kvalitet over lange avstander. En av dem som bidro til utviklingen etter at det første patentet for telefonen ble gitt var Emile Berliner som utviklet en bedre mikrofon.
Berliner solgte rettighetene til denne oppfinnelsen til Bell før patentet faktisk var gitt.
En av dem som konkurrerte om å få patenter på nøkkelteknologi for å videreutvikle telefonen var Edison. Han arbeidet på oppdrag fra Western Union som ønsket å få rettigheter til slike patenter for å komme i forhandlingsposisjon i forhold til Bell.
I forbindelse med telefonen er Edison mest kjent for å ha funnet opp en mikrofon som var mye bedre enn Bells, men fordelen Western Union hadde av å kontrollere rettighetene til denne ble redusert av Berliners oppfinnelse.
Den siste rettssaken om gyldigheten til Bells telefon-patenter fortsatte lenge etter at patentene var utløpt og et sentralt punkt var om arbeidet til Reis og Meucci medførte at Bells patenter måtte annulleres. Saken ble dessverre avsluttet uten at det falt noen dom.
Historie er noe som skrives i ettertid, og i juni 2002 ble det vedtatt en resolusjon av representantenes hus i kongressen i USA som anerkjenner Meuccis arbeid med telefonen. Et av Bells oldebarn har tatt kraftig til orde mot resolusjonen, og diskusjonen om hvem som fant opp telefonen er ennå ikke slutt.
Det kan også skrives mye om Bell-selskapenes strategi som omfattet langt mer enn å skaffe seg full kontroll over viktige telefonpatenter. I konkurransen mot telegrafselskapene representerte de første telefonselskapene lokale telenett, gjerne innen byer, mens telegrafnettet gikk mellom byer. Teknologiene ble i utgangspunktet brukt i to marked som supplerte hverandre, men de ble direkte konkurrenter etter hvert som telefonen ble forbedret og kunne brukes til kommunikasjon over lange distanser.
Oppdatert 2003-06-26,
© Digme
Meld gjerne fra om feil eller mangler.