Antonio Santi Giuseppe Meucci

13. april 1808 - 18. oktober, 1889

Antonio Meucci ble født i San Frediano, nær Firenze i Italia. Han var den eldste av ni sønner.

I november 1821 begynte han på Accademia di Belle Arti som også underviste i naturvitenskap i tillegg til de tradisjonelle kunstfagene. I løpet av studietiden var Meucci også tjenestemann ved Firenzes byport og han tok midlertidige jobber jobber som tekniker i byens teatre.

I oktober 1833 fikk han fast stilling som assistent for scenemesteren på Teatro della Pergola. Her bygget han bl.a. en akkustisk telefon, et rør, fra scenen til sceneloftet for å lette kommunikasjonen med scenearbeiderne. Denne rørtelefonen finnes fremdeles i teateret.

I 1833-4 deltok Meucci også i kampen for Italias frigjøring og var flere måneder i fengsel. Fra nå av var han hele tiden under oppsikt av det italienske politiet.

I 1834 giftet Meucci seg med Esther Mochi som arbeidet i teaterets kostymeverksed.

Høsten 1835 kom en impressario, Don Francisco Martí y Torrens, til Firenze på jakt etter teaterfolk i den hensikt å bringe italiensk opera til Cuba. Meucci ble tilbudt stillingen som scenemester på Gran Teatro de Tacón i Havana, og i oktober 1835 forlot han Italia. sammen med 80 andre teaterfolk. I desember 1835 ankom de Havana.

Esther og Antonio Meucci ble på Cuba i 15 år og begge tjente godt i sine jobber ved teateret. Utenfor teatersesongen hadde Antonio god tid til å arbeide med elektriske eksperimenter og på slutten av oppholdet på begynte han å eksperimentere med elektrisk overføring av tale.

I mai 1850 kom Meucci til til New York, og i oktober flytett de til Staten Island hvor de bodde resten av livet. Esther hadde leddgikt, og rundt 1854 ble lidelsen så kraftig at hun stort sett var på sitt soveværelse. Dette inspirerte Antonio til å gjenoppta sin eksperimenter med telefoni fra Cuba, og han trakk ledninger fra Esthers soveværelse til kjelleren hvor det var et kjøkken og laboratorium, og til et laboratorium i hagen. Deretter prøvde han ut en rekke forskjellige modeller.

I de første årene på Staten Island bodde og arbeidet Guiseppe Garibaldi hos Meucci. Da Garibaldi reiste tilbake til Italia etterlot han seg en papegøye som kunne skrike: Viva l'Italia! Fuori lo straniero!

Meucci søkte om amerikansk statsborgerskap i 1854 og fikk dette i 1859.

En gang mellom 1858 og 60 hadde han kommet fram til en elektromagnetisk konstruksjon som virket tilfredsstillende. Dessverre kan ikke det samme sies om Meuccis økonomi. Da de flyttet til USA var de meget holdne. Antonio startet en av de første stearinlysfabrikker i USA, men denne virksomheten gikk med tap og måtte opphøre på samme tid som Esther ble alvorlig syk. Antonio startet deretter et ølbryggeri i de gamle fabrikklokalene, men endte opp med å miste hele sin formue. Meuccis hjem ble solgt på tvangsauksjon i 1861, men den nye eieren lot paret bo videre uten å betale leie.

I perioden 1859-67 arbeidet Meucci for William E. Rider. Ikke bare fikk Meucci en meget lav lønn, men Rider fikk også en rett til å velge de av Meuccis oppfinnelser han måtte finne interessante og ta ut patent på disse mot en lisens på 5 prosent av det overskudd som kom fra oppfinnelsen.

For å sikre sin egen interesse sørget Rider for at Meucci førte inn sine notater i en av firmaets regnskapsbøker. Dermed sikret han også at en viktig del av Meuccis arbeid ble dokumentert for ettertiden. Som andre samtidige var ikke Rider interessert i Meuccis oppfinnelser innen telefoni.

I løpet av 1870 var Meuccis telefon moden for feltforsøk, men en ny ulykke rammer ham. Den 30. juli 1870 var han ombord på fergen Westfield II på vei til Staten Island da dampmaskinens kjele eksploderte. Mer enn 60 omkom og Meucci var en av de over 200 skadde. Skadene var alvorlige, og i tre måneder kjempet han for livet. For å skaffe penger til mat og medisin solgte Esther alle hans modeller og prototyper til en skraphandler for noen dollar.

Meucci var nå syk og ruinert, men han hadde mange venner som hjalp. Noen av disse inngikk et partnerskap med Meucci og 12. desember 1871 ble telefonselskapet Telettrofono Company stiftet. Meucci laget en beskrivelse av sin oppfinnelse, som deretter ble oversatt til engelsk for å søke om patent. Dessverre anslo patentadvokaten at det ville det koste $250 å søke om patent, og dette beløpet var det ikke mulig å skaffe. I stedet ble det søkt om en caveat, et formelt varsel om at man aktet å patentere en oppfinnelse for å etablere prioritet. Dette kostet $20, halvparten var avgift til patentkontoret og den andre halvpart advokatens honorar. En av partnerne, Sereno G. P. Breguglia, var villig til å betale dette og søknaden ble levert til patentkontoret 28. desember 1871. Søknaden måtte fornyes årlig, noe som ble gjort ved utgangen av 1872 og 1873.

På patentkontoret ble Meuccis søknad om caveat behandlet av den samme patentgransker som senere behandlet søknadene fra Elisha Gray og Alexander Graham Bell.

Desverre ble telefonselskapet i praksis oppløst i 1872 da noen partnere flyttet fra USA og Breguglia døde. Før Breguglia døde hadde han tatt kontakt med American District Telegraph Company i New York i den hensikt å få tillatelse til å gjøre feltforsøk. I forbindelse med dette fikk telegrafselskapet en beskrivelse av oppfinnelsen. Deretter skjedde det ingenting i to år til tross for at Meucci regelmessig fulgte opp saken. Det bør også understrekes at ettersom han hadde registrert en caveat følte Meucci at han kunne snakke relativt fritt om sin oppfinnelse. Sommeren 1874 opplyste telegrafselskapet at de hadde mistet papirene.

I desember 1874 klarte ikke Meucci å betale de nødvendige $10 for å fornye søknaden og dermed utløp den et drøyt år før Bell og Gray leverte sine søknader om patent.

I 1877 fikk Meucci høre om Bells patent og forsøkte å gjøre krav på sin egen oppfinnelse. Denne delen av historien er såpass omfattende at kun en liten omtale får plass i denne utgaven av historien om Meucci. Et viktig poeng er at Meucci i 1883 overførte alle rettigheter til sin telefon-oppfinnelse til et syndikat som besto av aksjonærer i Globe Telephone Company (New York) og en Alfred P. Willoughby fra Chicago.

I forbindelse med Bells patent kommer det et stort antall saker hvor American Bell Telephone Company og Alexander Graham Bell enten blir saksøkt eller saksøker. En av disse sakene er nokså sentral. I september forsøker telefonselskapet Globe og andre aktører å få amerikanske myndigheter til å se nærmere på Bells patent. I november1885 starter en høring i innenriksdepartementet. På høringens tredje dag går American Bell Telephone Company til søksmål mot Globe Telephone Company og Meucci.

Som et resultat av høringen skriver innenriksminister Lucius Quintus Cincinnatus Lamar i januar 1886 til justisdepartementet og anbefaler at den amerikanske staten går til sak mot American Bell Telephone Company og Alexander Graham Bell for å annullere Bells patent. Bells advokater klarer å stoppe saken gjentatte ganger, og i praksis kommer den ikke i gang før i desember 1889. Meucci døde i oktober dette året.

Søksmålet fra American Bell Telephone Company mot Globe og Meucci ble avgjort i juli 1887. Dommen ble anket til høyesterett i oktober 1888, men anken ble avvist, dog etter Meuccis død.

Myndighetenes sak fortsetter i flere år etter Meuccis død. Da Bells andre telefon-patent utløper i januar 1893 forsøker saksøkte part å avslutte saken, men myndighetene vinner fram med argumenter om at det er en viktig prinsippsak. Først da myndighetenes advokat i saken døde sommeren 1886 anbefaler riksadvokaten å avslutte saken. Dette skjer i november 1897, uten at patentspørsmålet avgjøres.

Etterord

I en sak som dette, hvor utallige rettssaker ble utkjempet i samtiden, er det vanskelig å skille mellom rykter, løse påstander og fakta i ettertiden. Kampen om rettigheter og patenter for telefonen dreide seg om enorme pengebeløp. Forfalskninger, kopier og oppfinnelser som ikke virket ble brukt for å fremme egen sak, og det ble framsatt beskyldninger om tyveri, spionasje, brudd på taushetsplikt og bestikkelser av offentlige tjenestemenn. En stor del av det vi har å forholde oss til er vitnemål som er nedtegnet etter at en tvist har oppstått.

En fordel vi har når materialet studeres i ettertid er at vi kan benytte av oss en langt større innsikt i og forståelse av de tekniske problemstillinger og løsninger som diskuteres.

Det er en del detaljer som gjør at Meuccis oppfinnelser skiller seg ut. Det ene er at han i sin oppfinnelse løser et teknisk problem som gir ekko og støy på en telefonlinje. Det andre er det mest oppsiktsvekkende. I sin oppfinnelse beskriver Meucci at han bruker en induktiv last på linjen for å forbedre kvaliteten av talesignalet når det skal føres over lengre avstander.

Meuccis induktive last blir ofte kalt pupinisering, et navn som kommer fra Michael Idvorsky Pupin som som fikk to patenter på denne oppfinnelsen i juni 1900. Det matematiske grunnlaget for denne oppfinnelsen publiserte briten Oliver Heaviside og franskmannen Alfred Vaschy uavhengig av hverandre sommeren 1887. Meuccis beskrivelse av denne teknikken er i hans notatbok datert 1862, og den ble uansett notarisert i forbindelse med høringer og rettssaker i 1885.

Tekst: Håkon Styri

I arbeidet med å skrive om Antonio Meucci skylder jeg Dr. Basilio Catania en stor takk for at jeg har fått tilgang til det rikholdige materiale han har samlet og skrevet om Meucci gjennom mange års forskning. Det som er skrevet på denne nettsiden er i stor grad basert på informasjon fra Catanias artikler, foredrag og bøker.