Fornem skjønnhet med et snev av vemod

Tekst: Håkon Styri

Den som kommer for å se Noh med forventning om å oppleve noe som ligner vårt vestlige teater vil bli skuffet. Dette er en av de eldste former for teater som er bevart i dag. Noh er en slags elegant imitering. Men, det er vanskelig å beskrive Noh med vestlig kultur og språk som ståsted, lyrisk drama er en betegnelse som gjerne brukes.

Noh er sammensatt av sang, dans og drama. Sang brukes i alle stykker. Dans og drama brukes i varierende grad, men kan også være helt fraværende. Dramatisk konflikt brukes i svært liten grad. Det meste av teksten synges eller messes. Språket er arkaisk og stilisert, men poetisk, og det er vanskelig tilgjengelig selv for et japansk publikum.

Framføringen av Noh fokuserer på å mane fram yugen. Dette er et ord som ikke lett lar seg oversette direkte til norsk. Etymologisk betyr yu dyp, mørk, dunkel eller vanskelig å se. Gen beskriver opprinnelig universets mørke, dype, rolige farge og refererer til det taoistiske sannhetsbegrep. Yugen kan beskrives som en form for tilbaketrukken, fornem skjønnhet med et snev av vemod. En skjønnhet som er der, men som er delvis skjult.

Noh er påvirket av Zen. Formålet med Noh er ikke å avdekke en fortelling scene for scene på en livaktig måte, men heller å fange stemningen i et gitt øyeblikk og representere denne på en estetisk tilfredsstillende måte gjennom en blanding av ord, dans og musikk. Noh unngår en direkte realisme, alt er symbolsk og stilisert. Noh viser at det ikke er nødvendig å overdrive uttrykk selv om man står på en scene og skal nå et stort publikum. Små bevegelser kan være like virkningsfullt som overdrivelser. Noen gester har bestemt mening, andre er abstrakte estetiske uttrykk. Noh er på en måte en form for dans.

Middelaldersk moonwalk

Noh har utviklet seg fra midten av 1100-tallet og fikk sin faste form i det fjortende og femtende århundret. Mer enn 2000 stykker er kjent, men det klassiske Noh-repertoaret består av omkring 240 stykker. I det vesentligste har alle stykkene hatt samme form siden 1700-tallet eller tidligere, men i dette århundret har det likevel blitt eksperimentert litt og stykker med nytt innhold er produsert.

Hvert stykke i Noh er meget kort, gjerne kortere enn en enakter i vestlig teater. Et stykke har vanligvis to akter. Stykkene deles inn i fem grupper avhengig av hovedpersonens karakter: Gudespill som inneholder en fortelling fra en Shinto-helligdom, Krigerspill (kampspill), Kvinnespill (hovedpersonen er kvinne), en blandet gruppe og Demonspill. Tradisjonelt består en forestilling av ett stykke fra hver gruppe. I dag nøyer man seg med to eller tre stykker i en forestilling.

Mellom stykkene i Noh framføres det en kort dansesekvens, shimai, eller det spilles en kort farse som kalles kyogen. I kyogen brukes en realistisk kararaktertegning og et hverdagslig språk som står i kontrast til Noh-stykkene. Kyogen har utviklet seg i et nært forhold til Noh, men det er tradisjonelt stor forskjell på den sosiale status til de to formene.

Det brukes få skuespillere i hvert stykke, som framføres med en langsom og sermoniell spillestil. Skuespillerne beveger seg med glidende steg, som om de går på luft. Scenen er enkelt utstyrt, men kostymene er praktfulle og fargerike. Hovedskuespilleren bruker en delikat utskåret maske. Noh akkompagneres av et ensemble på 3 eller 4 musikere som spiller hvert sitt instrument, en fløyte og 2 eller 3 trommer, samt et kor på 8 til 10 personer. Den messende sangen i Noh er avledet fra shomyo, en sofistikert og rik buddhistisk tradisjon. Et særtrekk i lydbildet er gutturale rop fra musikerne.

Forestillingen som presenteres av Kita Noh Theatre på Ultima består av kvinnespillet Hagoromo og demonspillet Kokaji. Som mellomspill framføres en kyogen, Ne Ongyoku.